Fashion-ish

nataliefashion

Her er to bilder til lysoppgaver på skolen. Vi har sikkert tatt hundre bilder (okei da, ikke så mange) i forskjellig lys. Direkte sollys, baklys, bilder med reflektor (i alle verdens farger) og… Ja. Det har blitt mange bilder. Ivrig som jeg er så vil jeg jo gjerne at bildene skal se litt bra ut og, så jeg og Natalie gikk rundt og poserte og dirigerte hverandre på Ila i hele dag. (Skal se om jeg får tak i noen av bildene Natalie tok av meg og!) Og selv om jeg ser endringer jeg ville ha gjort om det faktisk hadde vært en «ordentlig» shoot, så liker jeg bildene. Men nå skal jeg slappe av. Etter klokka ni er det nemlig ikke lov til å stresse med noe som helst. TV og Smoothie – here I come!

Frykt

_MG_5498-as-Smart-Object-1

Hele dette året har vært helt annerledes med tanke på psyken min enn tidligere år. Høsten har alltid vært en bra tid, hvor jeg har glemt alt som heter depresjon og angst. Jeg har trodd at jeg aldri skal bli deprimert igjen noen gang, og at alt egentlig har vært over. I år vet jeg at det antagelig ikke er sant. Nå tenker jeg mye på neste vår. Jeg tenker mye på om jeg kommer tilbake til den tilstanden jeg har vært i en periode på seks måneder i strekk de siste årene. Det gjorde jeg for så vidt i begynnelsen i fjor og, men det gikk liksom over utover høsten. Nå er jeg livredd. Jeg er virkelig livredd for at jeg skal miste lysten til å leve igjen, og at jeg en dag skal «lykkes» i å gjøre slutt på det hele. vet jeg at jeg ikke ønsker å dø, men jeg vet også at det lett glemmes når ting står på som verst. Det er akkurat derfor frykten er så stor nå. Hva om det faktisk går galt til slutt?

Fra skolestart og til nå har ting gått i ett. Og jeg har hatt det kjempebra, og kost meg med alt jeg har hatt å gjøre. Når jeg nå først setter meg ned og tar en liten pause, kjenner jeg plutselig hvor sliten jeg faktisk er. Hvor stressa jeg egentlig har vært i det siste, og at det kanskje har vært litt i det meste laget – spesielt med tanke på at jeg ble utskrevet fra DPS dagen før skolestart, etter en fire måneders lang innleggelse. Det er ikke så lett å komme ut av den der onde sirkelen, når man først har slitt med skikkelig tunge og alvorlige depresjoner i flere år. Tenk hvor lang tid jeg har vært deprimert til sammen, når jeg i seks måneder i året har vært deppa! Det blir flere år med depresjon, det.

Det er dette jeg kjenner til. Det er dette livet jeg har blitt «vant» til nå. En bra høst og en jævla tung vår. Slik har det vært i seks-syv år. Hvorfor skal det endres nå? Hvorfor skal neste år bli et godt år uten alvorlig depresjon og innleggelser? Jeg kjenner jeg blir sliten av å tenke så mye på det. Jeg blir nesten deprimert av å tenke på at jeg en dag kommer til å bli skikkelig deprimert, og det er egentlig en ironisk vri på det hele. Jeg blir deppa av å tenke på om jeg kommer til å bli like deppa som før igjen. Dette er en høyst dødelig sykdom. Kommer jeg noen gang til å få noen år uten tunge, alvorlige depresjoner, selvmordsforsøk og innleggelser? Eller kommer jeg faktisk til å dø av denne lidelsen? Tanker om depressive tanker skaper depressive tanker. Men allikevel klarer jeg ikke la være. Jeg er redd. Jeg er sjitredd, som vi sier her i Trondheim, og det er tungt å gå rundt og tenke på det nesten konstant hver eneste dag.

Skrekkblandet fryd

viljaogduer2skrekkblandetfrydviljasøtviljaogduer

Vilja ville dele litt Tom&Jerry-kjeks med en ensom, liten due som trippet rundt oss der vi satt på benken på Trondheim Torg. Jeg advarte og sa at det antagelig lokke frem en hel del fuglevenner til denne lille krabaten, men det var ikke noe problem for lillefrøkna. Helt til det plutselig flakset måker og duer overalt! Haha, jeg lo og tok bilder, og hun ropte «Mamma, hjelp mæ, HJELP MÆ DA!» Til slutt hørte jeg på stemmen at det faktisk var nok, så da la jeg vekk kameraet, tok henne i hånda og så løp vi vekk derfra med kjekspakken i hånda. Og sånn ellers har vi hatt ei superfin helg, og nå – når hun er tilbake hos pappaen sin – så savner jeg henne ekstremt allerede. Buhu. Hugs.

Drama

oppgaveskolealiceinwonderland

To bilder jeg har levert på skoleoppgaver denne uka. Og nå ble det endelig helg. Tidligere har jeg ikke vært så glad for at lørdag og søndag og skolefri plutselig var der, men nå – nå trengte jeg det. Ikke at det blir en så veldig rolig helg, da. I dag hentet jeg Vilja, og nå er vi på overnatting hos bror. Søstersen er her også, så nå er vi samla hele gjengen. Og på søndag skal jeg ta fler bilder. Igjen. Haha! Det blir mye bilder, og det er veldig mye å gjøre hver eneste dag. Veldig gøy, men så er det veldig godt med helg i blant og. Nå: Senkveld! Hugs.

Clothing

bloggedreasmillllldreanyeklær
I dag kjøpte jeg meg en god og myk ullkåpegreie. Kjempefin og kjempegod! Kjøpt på Carlings. Nå skal jeg hive i meg litt mat før jeg må stikke ned til frisøren. Blir digg å bli litt ordentlig på håret igjen, føler meg som et troll for øyeblikket!

Till it happens to you

Jeg er bare nødt til å poste denne videoen, jeg, for den får meg til å grine hver eneste gang jeg setter den på. I februar fortalte jeg åpent om da jeg ble voldtatt på fest som syttenåring til Dagbladet. (Link finner du her.) Det gjorde jeg fordi de kontaktet meg etter blogginnlegget jeg skreiv om hendelsen (som du finner her.), og tenkte at jeg godt kunne være en av de som står frem og forteller historien sin. På den tiden sa jeg at jeg endelig klarte å snakke høyt om det – siden jeg var ferdig med hele greia. Siden det ikke lenger plaget meg. Siden det var fortid, og jeg har akseptert at sånn ble det. Men det er ikke helt sant. Det er ikke helt over. Det er ikke borte, og det er ikke sånn at det ikke plager meg lenger. Jeg har fremdeles mareritt om det, jeg tenker fremdeles på det med jevne mellomrom og jeg føler det fremdeles på kroppen. Jeg er usikker på om det noen gang kommer til å forandre seg og. Om det faktisk en dag blir slik jeg sa i februar.

Uansett. Musikkvideoen er viktig, for som jeg sa den gang, så er tallene på festvoldtekter/vennevoldtekter enorme. Og mørketallene er mye høyere her enn ved overfallsvoldtekt. Derfor er derfor det er så viktig å snakke om det! Det skjer. Og det skjer ikke bare i musikkvideoer til kjente popstjerner, men det skjer i små bygdesamfunn, i små byer, i større byer, i Norge og i resten av verden. Det må det rettes fokus mot. Det er så altfor, altfor synd at så mange jenter og gutter skal oppleve noe som setter sår så dype at de ikke forsvinner på veldig, veldig lenge – og kanskje aldri. Det knuser og ødelegger, og det er bare ikke rett.

Tre

growingupblue latter

Tre bilder som ikke har noe som helst med hverandre å gjøre, annet enn at de ikke har blitt publisert på bloggen tidligere. Eller noe annet sted, for den saks skyld. Og ja – jeg hadde blått hår. Haha! Jeg har en litt sløv morgen i dag. Det kjennes at det går litt fort i svingene, så da er det godt å kunne ta seg litt god tid. Jeg har ikke bildeevaluering før halv to, men bør nok komme meg nedover før det for å gjøre fler oppgaver. Får vel slutte å slumre i sofaen nå da… Hugs!

Symmetri

symmetri

Et bilde fra dagens teknikkoppgave. Symmetri. Skal leveres imorra, så jeg aner jo ikke hva læreren syns om det, men jeg syns det ble stilig, jeg. Haha! Og det er jo symmetri, så. Sitter fremdeles på skolen og faktisk, for jeg er ordensvakt. Det vil si at jeg må sitte her til klokka 2300. Gjeeesp. Neida, det går så fint, så. Jeg har Mac, Spotify og bilderedigering. Da er livet fint!

Tiden har heldigvis gått fort ikveld, for i ettermiddag var Canon på besøk, og med seg hadde de Jens Haugen, som er en av fotografene som gjør seg mest bemerket i Norge. Jeg syns alltid det er så ekstremt inspirerende med foredrag, og i dag ble intet unntak. Jeg liker dessuten når fotografer er så ærlige og ydmyke at de rett ut sier at de har jobba rævva av seg for å komme dit de er i dag, og ikke bare svever inn i foredragsrommet og sier at alt er lett for de med talent. Man kommer langt med hardt arbeid. Nå sier ikke jeg at Jens Haugen ikke har talent, altså. Jeg bare sier at jeg digger at han påpeker at han har jobba for det.

Vel. Jeg skal fortsette med bilderedigering, og kanskje også skrive litt på boka mi igjen og. Hugs.

Analyze this

oldones

Sommer 2014.

Jeg tar meg selv i å gå rundt og analysere meg selv hele tiden. Humøret, reaksjoner, følelser, tankesett. Jeg skriver fremdeles på boka mi, som nå har bikket 41 000 ord, men syns fjoråret er vanskelig å huske. Alt jeg finner på sosiale medier fra de kjipeste månedene er treningsoppdateringer, selfies og feiring av det gode sommerværet som preget store deler av sommermånedene i fjor. Jeg spør meg selv om jeg bevisst prøvde å skjule depresjon for alle andre, eller om jeg heller bare prøvde å skjule den litt for meg selv. Fake it till you make it. Kanskje må jeg bli flinkere på det igjen, i stedet for å overtenke alt som jeg gjør nå. Er jeg glad? Er jeg deprimert? Er jeg for glad? Blir våren krise igjen neste år og? Jeg tenker alltid for mye. Det er slitsomt når følelser ikke lenger bare kommer av seg selv, men presses gjennom et filter hvor de blir plukket fra hverandre så alle bitene kan bli studert nøye, som enkeltindivider og ikke som en helhet. Så forblir følelsene bare sånn, klusset med og ødelagt.

Men. Alt i alt, så går det bra om dagen allikevel. Kanskje er det fint at bitene forblir biter, og ikke settes sammen igjen. Kanskje kan det gjøre alt mye lettere. Jeg føler meg for øyeblikket i alle fall ganske klar til å grisetakle en depresjon om den dukker opp og tror den skal score mål på min banehalvdel igjen.

I miss you

dobbeldrea_kaizers_webdreakaizers20120217_4331-as-Smart-Object-1

Herregud, som jeg savner dere, Kaizers Orchestra! Kom tilbaaaake. Jeg vil på konsert. Snufs.