Life.

546578_10152022390900635_2124027033_n

Plutselig har jeg blitt voksen, jeg. Så godt som. Jeg sitter i nytt hus nå. Ett jeg leier. Helt alene. Det er faktisk første gang jeg har flyttet et sted helt alene. Uten å flytte sammen med noen. Også er jeg i gang i ny jobb. Fast jobb som journalist. Og jeg trives veldig. Og jeg har bare oppkjøring før jeg har førerkort. Også må jeg kjøpe bil. Og vips! Så var jeg plutselig noen hakk mer voksen enn før. Mer strukturert liker jeg også å tro at jeg har blitt. Mer bestemt på å være det i alle fall. Det er vel en start. Litt mindre mor har jeg blitt, da. Mindre i tid i alle fall. Helgemamma Drea. Føles ikke supert. Det er den største og eneste ulempen med å ha flyttet tilbake til Frøya for å bli litt mer voksen. Anyways. Bilder av mitt nye hjem kommer selvfølgelig etterhvert. Stryk selvfølgelig. Skjønner at det ikke er noen selvfølge lenger, med tanke på hvor lite jeg har sagt her inne i det siste. Men… Sånn går det når man plutselig skal bli voksen. Det tar tid å bli voksen, visst. I noticed. God natt.

Intensivkurs på Starum!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Da var jeg plutselig tilbake på Frøya, og i morgen er det plutselig klart for å begynne i ny jobb, gitt. Wow. Det kom brått på. Sikkert for at jeg har vært borte i to uker nå. Jeg har jo som nevnt vært på Starum (på Toten!) og tatt et intensivkurs for å komme et par-tre steg nærmere førerkortet, som jeg trenger for å jobbe som journalist. Tenkte jeg skulle fortelle litt om opplegget til de som skulle ha interesse av det, for jeg syns denne løsningen for å få lappen så raskt som mulig var helt topp! Så jeg vil så absolutt anbefale det videre. Så. Hvor fant jeg frem til dette kurset? Vel. Det var faktisk mamma som sendte meg en link, og den linken var til mittførerkort.no. Det drives av Morten, en utrolig hyggelig mann som passa på at alt gikk rett for seg og at vi hadde alt vi trengte under oppholdet. Det var altså via der jeg meldte meg på. Ta en titt!

Kjørelærerne (to av dem kan du jo se på bildene ovenfor; til høyre øverst er Pål og nedenfor er Øystein) kom fra Røa Trafikkskole, og var utrolig flinke og med smittende godt humør. Veldig greit å ha kjørelærere som skaper en avslappa og fin stemning i bilen, så man klarer å glemme nerver og stress. Jeg og Aisha (øverst til venstre) kjørte med Øystein, og etter hver kjøretime hadde jeg seriøst vondt i kinnene av å le. Not kidding. Øystein rocks!

Prisen for kurset er 25 000,-, men om overnatting og mat er nødvendig så koster det 5000,- ekstra. Man får enkeltrom med seng og bad og hele pakka, så jeg trivdes veldig godt! Og frokost og kveldsmat. Ikke dumt, ikke dumt. Det var ikke kjøring i helgene, så da dro jeg til Trondheim og tok bilder, men det var også mulighet for å være på Starum altså. Så man slipper å reise frem og tilbake og hit og dit om man ikke må/vil.

Veit ikke helt hva mer jeg skal si om det, jeg. Jeg hadde det supert, og det var faktisk litt vemodig og trist å dra derfra. Ikke kun for at det var slutt på å farte rundt i denne fantastisk bra BMW´en (noe som selvfølgelig også blir et savn), men også på grunn av alle folkene. Jepp. SentimentalDrea it is. Tihi. Anyway, sjekk ut dette om du tenker på å ta lappen i løpet av neste sommer! Thumbs up.
fb2d9b39
Photobucket

Kjærleik og jenta med cameltoe.

Hvor vanskelig kan det egentlig være? Hvor jævla vanskelig kan det være å finne seg en kjæreste? Ikke at jeg stresser med det altså. Ikke at jeg er på leting. Overhodet. Men det er ikke poenget. Poenget slo meg i dag, da jeg så ei jente med så markert cameltoe at jeg ikke klarte å la være å stirre, gå ut av bussen og løpe bort til kjæresten sin som venta på busstoppen med omfavnelsen og kyssene klar. Jeg så på dem, og kunne ikke la være å tenke at han var overraskende kjekk til å godta at dama hans viste seg i full offentlighet med en bukse som helt klart ikke var skapt for henne. Forhåpentligvis hadde hun ikke på seg buksa der da de møttes, for om det så er tilfelle; hvordan i alle verden klarte hun å overtale ham til å bli sammen med henne? Hvordan fikk hun seg kjæreste, og hvorfor har det seg sånn at jeg ikke har…?

Anyways. Cameltoe-jenta var egentlig ikke det jeg ville skrive om i dag. Tro meg, det er nok å ha sett henne, om jeg ikke skal dedikere et helt blogginnlegg (det første på en hel evighet til og med) til henne og henne alene også. I dag står kjærleiken i fokus. Jeg er jo midt i bryllupssesongen, og hver helg fotograferer jeg lykkelige par som gifter seg og lover evig troskap i gode og onde dager, og jeg kan ikke la være å tenke; hvordan treffer folk hverandre? Hvordan finner folk som passer sammen hverandre? Og ikke minst; hvordan treffer de hverandre på rett tidspunkt? Er folk for lite kresne og tar til takke med det de finner, eller er det jeg som setter for store krav til hvor mye som skal klaffe? Burde man hatt en sånn tabell hvor man regner ut matchprosent, og tja… La oss si 90% match er godt nok? Eller skal man bare vente uten å tenke og plutselig så står det svart på hvitt på facebook at man er i et forhold, og man smiler og ler av dustete ting og kliner på bussen?

Tilfeldigheter. Det er i grunn ganske så gøy hvor rart det er med tilfeldigheter. Tilfeldigheter og timing. Valg man tar som kan vise seg å være life changing uten at man vet det før i ettertid, bare på grunn av tilfeldigheter. Tabber som kan vise seg å bli det viktigste man har gjort. Det er merkelig. Det er rart (og antagelig veldig waste) å tenke på hvordan ting hadde blitt om man hadde valgt motsatt. Crazyness. Men før jeg blir for filosofisk her nå; hejdå. Jeg skal snart gå av toget skjønner du. Jeg er på vei tilbake til Toten for å komme i gang med andre og siste uke av Operasjon Førerkort. For ja, nå har jeg forhåpentligvis snart blitt voksen og har førerkortet i lomma. Toten; jeg er klar for andre og siste uke med bilkjøring. Let´s go!