It takes one to know one..?

Jeg har tenkt litt på dette med såkalte synske mennesker. Eller klarsynte eller hva det nå er de liker å kalle seg. Jeg tror jo ikke på noe, så det sier seg selv at jeg mener dette er enkel bullshit man kan tjene gode penger på. Men, at det ligger noe sannhet i det tviler jeg ikke på. Jeg har tenkt en god del på hva det er som gjør at noen mennesker tilsynelatende er så gode menneskekjennere at de kan utgi seg for å være synske og klarsynte uten at så veldig mange løfter øyenbrynet i skepsis. Jeg har hatt mange teorier oppgjennom tiden, om alt fra insideinformation, flaks, vill gjetting, google og… ja, you name it. Det meste. Jeg har hatt nok av teorier hvor sunn fornuft og logisk tankegang har vært i sentrum. Noe det forsåvidt fremdeles er. Min nyeste teori lyder som følger; på seg selv kjenner man andre.

Det vil med andre ord si at jo mer man har opplevd, sett, følt og/eller tenkt nøye gjennom, desto bedre menneskekjenner er man. Eller kan man bli, om man har eq nok, selvfølgelig. Og er i stand til å skjønne at ingen mennesker er helt like, tenker helt likt eller reagerer helt likt. Så det er med andre ord ikke så veldig lett. Balansegangen er hårfin. Men man kan. Jeg tror man kan lese andre mennesker bedre ut i fra egne opplevelser. Akkurat som om indre arr og smerte eller hemmeligheter faktisk også vises på utsiden og kan oppdages av andre, bare man vet hva man skal se etter. Det er liksom litt umulig å gjemme det helt, for det meste man opplever og erfarer forandrer en. Styrer en inn i gjenkjennbare mønstre enten man vil eller ei. Styrer en rett inn i en profil som er utarbeidet og forstått for lenge siden. Styrer en inn på en sti, og det ligger litt i ordet «sti» at man ikke er den første som går der. Forutsigbart. Det er utrolig hvor mye man kan tolke og lese av det folk sier, gjør og er – til og med i helt vanlige, hverdagslige situasjoner.

Så, ja. Jeg mener «it takes one to know one» egentlig er ganske så genialt sagt. Klarsynte og mennesker som sier de kan kommunisere med døde mennesker  vet  rett og slett bare nok om mennesket til å lese mennesker. På samme måte som at mange psykologer på en eller annen måte er psykisk syke selv, selv om de høyst sannsynlig bruker det konstruktivt, vel og merke. Til en nytte, liksom. Psykologer kan være mennesker som er psykisk syke uten å ødelegge seg selv eller andre, men som heller bruker egne opplevelser, tanker og arr til å tolke i det uendelige og til å videreføre visdommen til mennesker som ikke bruker den indre smerten like fornuftig som dem selv. Tolke, tenke, lære og skjønne noe om mennesket og dets instinkter. Finne mønster, lage profiler, lære å kjenne. Finne stiene. Lære å se det folk ikke vil vise. Se andre for at man først og fremst ser seg selv. Så er spørsmålet; fungerer det sånn? Treffer man hodet på spikeren mesteparten av tiden, eller bare i blant? Er det noen vits, og er det verdt det? For det er jo ikke akkurat noen vits i å bruke mer penger på å kjøpe lodd enn hva man kan vinne på det, om du skjønner hva jeg mener.

Death from Above 1979.

PhotobucketPhotobucket

Death from Above 1979 @Pstereo 2011.

Ting har begynt å gått opp for meg. Hva jeg har kastet meg selv ut i. Jeg har blitt fulltidsstudent i tillegg til å være selvstendig næringsdrivende og mamma (uten førerkort og med barnehageplass ti minutter med buss i feil retning i forhold til skolen), og jeg innser nå hvor hektisk det kan bli om jeg ikke blir litt mer strukturert snarest. Så de siste dagene har jeg faktisk skrevet liste over ting jeg skal få gjort unna for hver dag, og selv om jeg ikke stresser noe særlig mindre av det så får jeg i alle fall unnagjort ting mer effektivt enn før. For med sånne lister så husker jeg i alle fall hva jeg skal og bør gjøre til envher tid! Ikke dumt. Slett ikke dumt.

Kanskje det kurerer nattesøvnproblemene mine etterhvert også? Jeg har begynt å våkne opp hver andre time skjønner du. Setter meg opp i senga med et rykk, akkurat som du ser mennesker med mareritt gjør på film. Bare at jeg ikke har mareritt, da. Eller… Telles stressdrømmer? Du vet, sånne drømmer hvor du aldri kommer frem dit du skal, hvor du sovner av eller hopper på feil buss eller ikke rekker bussen i det hele tatt eller… Ja, du skjønner tegninga. Dessuten sjekker jeg vekkeklokka på mobilen minst fire ganger i løpet av natta, bare for å forsikre meg om at den fremdeles står på og ikke har slått seg av helt av seg selv. Noe den selvfølgelig aldri gjør. Det er litt rart egentlig. Jeg kutter stadig ned på antall nattetimer, men allikevel kjennes natta mye lengre ut enn før. Det sier vel nok om hovr lett jeg sover. Og hvor mange ganger jeg våkner. Jaja. Jeg fungerer da. Og mamma; no worries. Det går bra! Jeg er for det meste veldig glad og fornøyd, og litt stress må jeg nesten bare lære meg å tåle om jeg skal komme dit jeg vil. Og det skal jeg jo. Fnis. Hugs!

Liten.

Photobucket
Tenk så rart det må være å være så liten at alt man ser når man ser rett frem er føtter.

Osloturist.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Man kan si hva man vil om det å være turist i eget land, men altså… Det er ikke mye som er mer avslappende enn å ligge henslengt i et bortgjemt hjørne på Operahuset med musikk på ørene, omgitt av blå himmel med sol og vakre, rare skyer. I et lite hjørne, langt nok vekk fra folk til at de ikke kan se deg, men nærme nok til at du allikevel kan se dem. (Sånn er det selvfølgelig ikke, men det føles i alle fall sånn.) Langt nok borte til at de ser ut som miniatyrmennesker, men nærme nok til at man kan se at de faktisk ikke er det. Du vet – sånn passe avstand til at man kan le av menneskene der nede uten å få dårlig samvittighet. Langt nok unna til at man kan stirre lenge på dem uten å flytte blikket. Langt nok unna til at man kan knipse bilder av seg selv når man hopper, og bare drite i hva de andre tenker om det. For ingen kjenner meg her uansett. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Det er det som er så herlig med å være i en by som ikke er sin. Ingen ser en. Helt til… Helt til noen plutselig har tatt turen til det bortgjemte… Nei, jeg mener selvfølgelig mitt bortgjemte hjørne og sier: «Er ikke du Drea?» Shit. Jeg hoppet nettopp, gjorde jeg ikke…?

Video: Lissie.

 

Gratulerer med dagen, kjære Espen!

Fadderuke!

  1. IPhotobucket
    Photobucket
    Photobucket
    Photobucket
    Photobucket
    Photobucket

Sånn kan jo en liten del av fadderuka ser ut. Faktisk så er det det eneste jeg har sett av fadderuka, så… Ja. Jeg har vært opptatt med andre fine ting. Som for eksempel Pstereo og jobb og greier. Apropos jobb – imorgentidlig stikker jeg til Oslo på en snarvisitt, og reiser hjem igjen på fredag. Reiser såpass tidlig imorgen at Vilja skal på overnattingsbesøk ikke bare ei, men to netter. Jeg er supernervøs, men det går helt sikker superflott! Det er bare litt kjipt å reise fra henne med en gang jeg starter Viljauka mi… Snufs. Jaja. Vi får kose oss resten av uka! Nå må jeg løpe til bussen for å rekke barnehagen. Hugs!

Kom igjen´a!

Photobucket

Ja, jeg veit hvor plagsomt det er med stem-på-meg-og-den-fantastisk-søte-ungen-min-mas, men hallo. Man kan vinne en fantastisk tur til Florida for fire stykk i to uker, og jeg sier ikke nei takk til en ferie. Og Vilja ER faktisk den fantastisk søte ungen min, og jeg syns hun kledde leverposteiboksen ganske så godt. Så – stem om du gidder! Stem gjerne hver dag også, så kan jeg og Vilja stikke på tur til Florida, og dere får se den første (la oss i alle fall si det sånn) bloggebabyen i butikken. Wehey! Win-win. Stem her! Så lover jeg å aldri mase om stemmer ever again. Enda mer win-win. Hugs!

Bursdagsjente!

Photobucket

Hipp, hipp, hurra for meg! (Og min tvllingbror og alle andre som har bursdag i dag!) 22 år og greier. Storjente nå, vel..?

Mer Pstereo 2011.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket Canon 5D mark ii, Canon EF 50mm f/1.4 og Canon EF 20mm f/2.8.

Åh, for ei fantastisk helg! Jeg har hatt det så enormt gøy, og er selvfølgelig litt trist for at det er over allerede. Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen; tiden går så unødvendig fort når man har det gøy. Jaja, sånn er det bare. Jeg fikk dessuten treffe Lissie i går, etter en fantastisk konsert hvor jeg sang med for full hals. Utrolig jordnær, laidback og utadvendt dame, altså! Kjempehyggelig, rett og slett. Og så lager hun fantastisk musikk også. Hør bare her (Spotifylink). Men nå skal jeg ta en (velfortjent) redigeringspause, og slenge meg litt ned på sofaen. I morgen er det skole og jobbing igjen, så derfor er det greit å slappe av når man først gir seg lov til å gjøre akkurat det. Hugs.

Pstereo i svarthvitt.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

1. Wannskrækk. 2. Ørjan. 3. Folk. 4. Kråkesølv. 5. Martin og Espen. 6.  Paal Audestad, Leica og siggen.

Canon 5D mark ii, Canon EF 50mm f/1.4 og Canon EF 20mm f/2.8.

Så ble det litt Pstereobilder i dag allikevel – istedet for å vente til i morgen. I svarthvitt. Været er ikke fint lenger, det regner og er grått og kaldt, men det driter vi selvfølgelig i og kommer oss på festival allikevel. Men først en liten dupp, kanskje. Og en dusj. Og litt mat. er vi i gang – igjen.