Og så var det gjort.

Photobucket

Min impusive side var for sterk til å bli oversett, så nå har jeg plutselig fått en lang bob istedet for masse slitt og stygt hår. Det føles helt fantastisk! Jeg er kjempefornøyd! Veldig godt å bli kvitt litt ødelagte tupper, så dette hadde håret egentlig bare godt av. Hva syns du?

Don´t worry, be happy.

Photobucket

Jeg har – igjen – kommet meg seinere i seng enn hva som sunt er (siden jeg faktisk ikke er i senga enda, men fremdeles sitter her med macen i fanget, mener jeg), og det som såvidt kunne minne om smygende trøtthet for et par timer siden har forlengst forsvunnet utenfor rekkevidde. Snakk om å sitte igjen her med skjegget i postkassa. (Skjegget i postkassa? Hvorfor det?) Eller fingrene på tastaturet. Eller øynene på skjermen. Tre ting av samme sak kan man velge å tro. Men jeg er glad allikevel, jeg, og lever selvfølgelig like lykkelig i den fantastiske rosabobla mi som jeg alltid gjør. Skjegg i postkassa eller ei.

Hello, is it me you’re looking for?

Photobucket

Heihei! I går oppdaget jeg plutselig at det ser ut som at jeg har klipt meg på dette PhotoBooth-bildet, og helt siden da har jeg fått et lite urge om å klippe meg. Noe sier ja, gjør det, gjør det, mens en annen del av meg sier du vet hva som skjer når du klipper håret kortere igjen. Du kommer til å angre! Skulle ikke du ha langt og flott rosabloggehår? Så der har dere problemstillinga of the day. Kunne det blitt noe vanskeligere?

Ellers vil jeg fortelle at jeg møter på byens snilleste og byens slemmeste bussjåfører annenhver dag for tiden, og om de bare hadde mikset sammen humøret sitt så hadde alle vært sånn passe glade, istedet for å være som sol og måne som nå. I dag smittet det dårlige humøret over på meg, da jeg på grunn av en gretten bussmann måtte stå på bussplassen på Ringvål (som er så øde som du får det!) i -2 grader i en haaaalvtime før jeg fikk Liliann til å kjøre meg. Det var da dagens andre tøffe utfordring/dilemma oppstod, dere. Skulle jeg ofre kalde fingre for litt underholdning i form av å trykke litt på iPhonen mens jeg venta, eller skulle jeg varme fingrene og droppe underholdninga? Livet er hardt, dere. Hardt sier jeg. Jaja.

Og sånn btw; WordPress har hatt store problemer siden i går, så det er ikke sikkert dere får kommentert i dag heller. Det funket i alle fall ikke i går, og heller ikke tidligere i dag. Plagsomt. Men nå stikker jeg på jobb for kvelden. Ciao.

Nå er bloggen friskmeldt! Finally. Så nå er det bare å kommentere i vei, altså. What to do with the hair?

Med kjærlighet følger frykt.

Photobucket

Husker du den følelsen du fikk i kroppen når du tenkte på døden da du var liten? Den ekle, tunge følelsen som presset seg på helt til du ikke kunne gjøre annet enn å løpe ned til mamma og pappa med tårer i øynene og skjelvende lepper og spørre om du fikk sove hos dem istedet. Det var for tomt i egen seng på eget rom. For… stille. For vanskelig å sovne, men for lett å tenke på at man en dag ikke skal kunne ligge i senga og tenke i det hele tatt. På at man en dag ikke lenger er. At man bare plutselig, fra et sekund til et annet, er borte – uten å kunne gjøre noesomhelst. Ikke føle, ikke tenke, ikke gjøre. Ikke leve. Husker du den følelsen? Den store frykten for å dø som umiddelbart slo inn over barnekroppen så hardt at det nesten føltes uvirkelig. Men bare nesten, og ikke nok til at frykten føltes irrasjonell eller ble borte.

Photobucket

Det finnes ikke noen større kjærlighet enn den jeg har til Vilja. Det er jeg sikker på. Hun er barnet mitt. Jeg er den hun kaller mamma, og hun er den jeg savner så mye at det gjør vondt å høre stemmen hennes i telefonen hver gang jeg er borte fra henne. Det er hennes ord og klemmer jeg savner, og det er vanskelig å ikke få tårer i øynene når hun sier «ha det, mammaen min, gla i dæ» mens hun slenger et slengkyss over Skype. Det er ikke rart jeg fremdeles får den ekle følelsen hver gang jeg tenker på døden. Det er ikke rart jeg er litt hypokonder når det gjelder både meg selv og Vilja, og tror at hvert eneste symptom på sykdom er et tegn på kreft eller noe annet skummelt som skremmer meg mer enn hva monster under senga gjorde da jeg var lita. Det er ikke rart at disse følelsene blir så overveldende at jeg fylles med den samme frykten og de samme følelsene som jeg fikk dengang.

Photobucket

Jeg er dritredd for å dø og jeg er dritredd for at noe skal skje med Vilja. Døden er tross alt den ene frykten man verken kan bekjempe eller kurere. For hver dag som går så blir jeg eldre. Jeg er jo fremdeles ung og alt det der, men tjueett og et halvt år føles plutselig så mye når det bare er cirka seksti år igjen – om jeg er heldig. Det går for fort. Et liv går for fort med tanke på hvor lang evigheten er. Åtti år blir jo bare småtterier som raser forbi i det store og hele. Og for at det ikke skal høres ut som at jeg er superdeprimert og på randen av selvmord; jeg er glad for at jeg har Vilja å dele tiden min med, på tross av at det gjør meg (om mulig) tusen ganger reddere for døden enn før.

Filippa.

PhotobucketPhotobucket

Her kommer noen bilder av Filippa – ei jente på 1,5 år som jeg fotograferte i går. Er hun ikke vakker? Kjempeherlig jente! Hun hadde ikke heeeelt dagen i går, så derfor satte vi opp en ny time for å ta fler bilder. Det betyr altså at jeg får ta bilder av henne igjen, og det gleder jeg meg kjempemye til!

Ellers holder jeg på og oppdaterer både portfolio og facebookside, så det er bare å ta en titt etterhvert. Og trykk gjerne «liker» på fb, da blir jeg glad. Og du kan selvfølgelig også legge meg til som venn om du ønsker å se litt mer av hva jeg tenker og gjør til enhver tid. Sånn. Da har jeg sagt det jeg skulle. Hugs!

Blogganbefaling.

Photobucket

Jeg har jo alltid vært fan av å rose mennesker som fortjener det. Jeg har alltid vært fan av å rose og hjelpe hverandre fremover, istedet for å vise sjalusi gjennom hatkommentarer og det som teitere er. Derfor vil jeg i dag gjøre noe jeg ikke har gjort på evigheter. Grunnen til at jeg ikke har kommet med blogganbefalinger den siste tiden er rett og slett for at jeg ikke har vært særlig flink til å lese blogger i det siste. Jeg har bare skrevet innlegg i min egen, og holdt meg så langt unna hele bloggsamfunnet som overhodet mulig. Bortsett fra daglige besøk hos Pias blogg. Pia har en variert blogg med godsaker for de fleste. Hun skriver knallbra, og er ikke redd for å rope meningene sine høyt ut så alle og enhver kan høre dem. Og det liker vi. Hun er svært inspirerende, både når det gjelder skriving og stil. Med stil tenker jeg da på motstil. Dama kler seg rett. Hun er vakker, smart, morsom og alt det man helst bør være for å få til en interessant blogg. Ta turen innom Piahysj.com, og om du liker det du ser kan du følge bloggen hennes på Bloglovin´her. Slik jeg gjør.

Jeg har forresten tenkt til å involvere meg litt mer i bloggverdenen igjen, så om du vil at jeg skal ta en titt innom bloggen din så er det bare på slenge igjen en kommentar, så titter jeg innom. Ser jeg noe jeg liker så får du en kommentar også! Det er ikke verst. Hejdå!

Photobucket

Foto: Piahysj.com

Yellow.

Photobucket

God søndag! Jeg og Vilja er i studio nå, og jeg har testet lys og rekvisitter før dagens fotografering. Gina er her også nå, så hun skal ta med seg Vilja mens jeg jobber. Greit å ha snille søstre, altså! Eniveis, det ble mange fine bilder av Vilja i dag, på tross av at hun ble lei og grinete etter et det var gått et knappe kvarter. Da var det nok. Og det er jo helt greit. Jeg skal ikke tvinge henne til å ta fler bilder, selv om jeg helst skulle hatt et lite femminutt til. Selv om jeg helst vil tvinge henne, hihi. Men nå skal jeg rydde litt og gjøre klart det siste før det blir jobbing! Gleder meg! Hugs.

Her morning elegance.

Photobucket

Oren Lavie – Her morning elegance. (Videoen bør forresten også sees!)

God morgen! Her er et bilde til fra i går – av meg, tatt foran sofaen på stua. Man må bruke det man har og alt det der. Jeg og Vilja skal straks gjøre oss klare til å dra nedover til sentrum. Jørgen skal passe Vilja i noen timer mens jeg jobber litt på Fame, og ikveld skal Gina (og kanskje Jørgen, om han vil) komme på besøk. Vi skal bake kake i microen (hun må jo også få smake!), lage mat og spille Guitar Hero. Avslappende og fin lørdagskveld i sikte med andre ord. Jeg gleder meg! Det blir koselig med en søskenkveld. Apropos familie – i dag har den fantastiske mammaen min bursdag, så gratulerer så masse med dagen, mamsen! Kjempeglad i deg. ♥ Så må både du og alle andre ha en finfin lørdag! Hugs.

Hat over gamle, sure gubber.

Vetduhva? I går (for i dag tok jeg ikke buss nemlig, men that´s another story!) møtte jeg på en mann som antagelig er verdens kjipeste bussjåfør. Han er med høy sikkerhet en av Norges mest bitre menn, og jeg fatter ikke at han får lov til å jobbe som bussjåfør, som i bunn og grunn er et serviceyrke. Og om du har plukket opp at jeg er bittelittelitt opprørt så betyr ikke nødvendigvis det at du er så veldig observant, men kudos til deg allikevel.

Men tilbake til storyen. Jeg står på Heimdal Stasjon og venter på bussen. Bussen kommer, men stopper litt tidlig i stoppet. Mannen bak rattet på bussen åpner vinduet og kjefter på en taxi som har parkert ved siden av stoppet. Greit nok, jeg tenker ikke noe særlig over det, han ba jo bare taxien om å flytte seg. Sånt skjer. Bussen kommer, jeg går på, slenger ut et høflig og engasjert «hei» som blir besvart med et lite grynt. Jeg trekker på skuldrene, og setter meg ganske så langt fremme. Slik jeg alltid gjør. I det jeg setter meg ser jeg en kvinne komme løpende et par meter unna bussen. Bussjåføren lukker dørene og begynner å kjøre, selv om dama allerede står fortvilt utenfor døra. Her snakker vi tidelssekunder altså. Det er ingen tvil om at bussjåføren ser henne heller. Men han kjører. Fire, fem, seks meter. Syv. Så stopper han. Åpner døra, og slipper den stakkars dama inn, mens han lirer av seg den ene bannesetningen etter den andre. Jeg, som ikke akkurat er kjent med alskens banneord, oppfatter ikke mye av det, men «…det er faen ingen selvfølgelighet det der lenger skjønner du! Bussen skal gå «sett inn et tidspunkt her», og da går den» blir i alle fall ropt ut i sinne.

Herregud da, mann. Det lille stuntet ditt tok deg faktisk mer tid enn det hadde gjort om du hadde ventet på dama i utgangspunktet. Jeg driter i om du nettopp har fått vite at du har kreft og skal dø (da kan du kanskje holde deg hjemme fra jobb?) eller om hunden din ble skutt og drept av drittunger. Du er på jobb. Skjerp deg, mann. Grow up. Smil litt. Le litt. Vær høflig. Drit i å vær en smålig, gretten gubbe som alle ler høyt av (og forbanner seg over) inni seg. Puh. Det var godt å få det ut. Takk. Over og ut.

Motherhood.

Photobucket

I dag tok jeg og Vilja litt bilder hjemme på stua, og her er ett av dem. Så da vet dere hva jeg har å holde på med ikveld. Jeg er ikke helt sikker på om rosalaget passer seg helt på dette bildet. Jeg klarer liksom ikke å bestemme meg helt. Noe virker litt… feil. Jeg får pusle litt med det ikveld! Kommer litt fler bilder etterhvert – både av meg og Vilja sammen og bare meg alene. Ha en fin fredag, alle!